Plagg på tvers

Ellen Rundereim skriver om fellestrekk i ulike draktområder fra Tinn i vest til Valdres i øst. Vi ser samrøre i form av fellestrekk i tre ulike plaggtyper: rynkelue, ytterplagget kjol og fenomenet skjæling. Artikkelen ble først holdt som foredrag på draktseminaret på Rjukan i Tinn, 22. mars 2023.

Detalj av tina etter Sigrid Gisleson Kveta fra 1895. Foto: Ellen Rundereim.

Drakt-tina fra Kveta

Jeg vil begynne med denne tina etter Sigrid Gislesen Kveta. Tina bærer årstallet 1895, og innholdet i den kommer jeg tilbake til seinere:

Øverst i Numedal,i Uvdal, et par kilometer ovom der veien mot Tinn går, ligger Kveta-gardene. På Nordre Kveta bodde det midt på 1800-tallet en bonde ved navn Gisle Gregarson. I nabobygda Tinn var han kjent som «ein bause mann»: Halvor Holte i Tinn kunne fortelle at Gisle en gang kom inn på garden Mårheimsrud, hvor de hadde en nyfødt gutt. Gutten var ikke døpt ennå, og Gisle la en tjuedaler på bordet og sa at om de ville kalle gutten for Gisle, ja så var daleren deres. «Og slik vart det,» skrev lokalhistorikeren Kåre Sønsterud i gards- og ættesoga for Uvdal; «guten fekk namnet Gisle.» Gisle Kveta fikk selv etterhvert ialt fem barn, og det er, ifølge muntlig tradisjon,fra et av disse barna, Sigrid, at innholdet i tina her stammer.

Sigrid var født i 1872 og døde i 1911. Hun ble den som skulle komme til å overta heimgarden. Jeg har ikke greid å finne noe bilde av Sigrid Gislesen Kveta, men innholdet i tina kan fortelle en del om klesskikken hun var en del av.  

Fortellingen om Gisle kan være med på å vise kontakten mellom øvre Numedal og Tinn. Og ikke bare det: Fortellinger om samrøre mellom dalfører og bygder som Tinn-Numedal-Sigdal/Eggedal/Krødsherad/Flå- Hallingdal-Valdres lar oss forstå at fjell (og vann) ikke alltid skiller folk, de binder tvert imot folk sammen, også.

Samrøre i form av fellestrekk i tre ulike plaggtyper:

rynkelue, ytterplagget kjol og fenomenet skjæling

Rynkelue  Foto: Ellen Rundereim

Rynkelua: fra øvre Numedal til Tinn

I Numedal-Sigdal/Eggedal/Krødsherad/Flå og nedre Hallingdal (Nes/Gol/Hemsedal) har botthuer (pulluer) vært i bruk til litt ulike tider. Slike luer har i tillegg vært i bruk i Valdres, og på samtlige av de nevnte stedene er slike luer også i bruk til bunader i vår tid. I øvre Numedal ble denne luetypen avløst av en noe annen type lue fra første del av 1800-tallet av:

Rynkelua har et større nakkestykke enn pullua. Nakkestykket er rynket til pannestykket, og i tillegg er det stoppet/vattert - for å holde formen. Den har dessuten ei rynkesnor nede på nakkestykket. Luene er utstyrt med pyntebånd langs framkanten og et panneplagg i form av et tørkle som er foldet og knyttet i ei sløyfe framme. Av nyere dato er ferdig tilpassede band påsatt ferdig knyttede sløyfer.

Rynkelua fant veien fra Numedal til Tinn midt på 1800-tallet, der den kom til å erstatte den eldre tradisjonen med jenteskaut og koneskaut. Som i Numedal var selve lua lik for gift og ugift: Det som skilte i Tinn var panneplagget, det var smalere for de ugifte enn for de gifte og gikk henholdsvis under navnene lin og pannelin.

I boken sin om draktskikken i Tinn (1999) skriver Aagot Noss at de som brukte rynkelue der var født mellom 1830 og 1870, og at i det minste ei av dem brukte lua all sin dag, fram til hun døde i 1927 (Joronn Bekkhus, født 1837). Viel Torsteinsdatter fra Ulfstad i Rollag i Numedal skal ha hatt med seg rynkelua da hun i 1838 giftet seg med lensmann Ola Hansson Bernaas i Tinn. Sannsynligvis tok hun og etterhvert døtrene hennes i bruk «numedalslua», og luebruken spredte seg; på et bryllupsfoto fra garden Gvåle i Tinn - fra 1873 - da ei av døtrene til Viel og Ola giftet seg, hadde alle kvinnene, barn som voksne, på seg rynkelue.

Den yngste lua som er registrert i Numedal er fra 1946 og er laget i svart kunstsilke. Anne Halvorsdatter Kravikeie i Nore døde i 1951, 93 år gammel; hun gikk med rynkelue og panneplagg all sin dag. I Tinn tok lua til å gå ut av bruk på begynnelsen av 1900-tallet, men den var sporadisk i bruk fram til 1940-årene.

Dyrebart ytterplagg med mange navn:

(Kjeringkjol) øvre Hallingdal (frakk i Numedal; køyrekjol i Hemsedal+Gol;  Nes i Hallingdal og Valdres var det kavai, Flå var det kjol). Det var et stasplagg som lokalt avløste kåpa/kepen. Kepen var på sin side et mer utbredt ytterplagg, kjent over store deler av landet.

Et eksempel fra Flesberg, Numedal der plagget ble kalt frakk. Brukt av ei kvinne født 1874, død 1956. Hun gikk stakkekledd hele livet. Foto: Målfrid Grimstvedt

 

Denne typen plagg finnes både på museum og i privat eie. I tillegg syes de til bunadbruk i vår tid. Å sy plagg som dette var ikke for amatører; de var skreddersydde, og består/bestod av en ettersittende trøye og en vid stakk. Dette ytterplagget –heretter bare kalt kjolen – var i vadmel eller klede. Fargen kunne være svart eller mørkeblå. Fra øvre Hallingdal kjennes, som et unntak fra regelen, en kjol i grønn vadmel. Den er den eldste av dem Aagot Noss beskriver i Nærbilete av ein draktskikk fra 1992, og skriver seg trolig fra midten av 1800-tallet. Det fortelles at kvinnene kunne få kjol når de giftet seg, og den gikk også i arv.

Samtlige kjoler er dekorert med fløyel på krage og ermelinninger, samt langs åpningen framme. Fløyelen kan ha pyntestikninger. I tillegg er kjolene utstyrt med et belte av fløyel, gjerne med pyntestikninger, det også. En frakkespenne av metall, ofte sølv, holder det hele sammen. I Flesberg kunne frakker ha et par, litt mindre spenner, i bringa - i tillegg til «frakkehakane».

Nysydde kjoler fra Gol har knappedekor, i likhet med eldre plagg. Knappedekoren på de gamle plaggene er imidlertid mer sprelsk, med flere typer knapper og forskjellige mønstre på det enkelte beltet. Det er også noe med vekten her, for de nye kjolene er mye lettere enn de gamle, siden nåtidas stoffkvaliteter gjerne er lettere enn de var før.

Trøyedelen fulgte sidden på livet som ble båret under. Bol og ermer ble fôret. Målfrid Grimstvedt skrev i magistergradsoppgaven sin om kvinnedrakta i Flesberg i nedre Numedal (1978) at fôret i samtlige av de 8 frakkene hun undersøkte var i ull, men at ermene i et par tilfeller hadde bomullsfôr i stedet for ullfôr. Stakkedelen på plaggene er uten fôr, skjønt en frakk fra øvre Numedal er helfôret med et stripet verkenstøy. Den er temmelig sid i livet, og en kan undres på i hvilken grad den har vært en del av folkedrakta, for den synes ikke å følge snittet til livene og utapåtrøyene som ellers var en del av den lokale draktskikken.

Da jeg for ti årsiden skrev en artikkel i BUNAD om fenomenet kjol i dalførene det er snakk om her, fikk jeg anledning til å se flere av dem. De var temmelig like og skilte seg helst fra hverandre når det gjaldt dekor, i mindre grad når det gjaldt snitt. I tillegg til den nevnte kjolen fra øvre Numedal, var en kjol fra Flå, uten trøyesnitt og dermed mindre ettersittende enn de øvrige.

I Numedal og Hallingdal brukte enkelte kvinner kjol til utpå 1900-tallet. Etter at de var gått av bruk som ytterplagg, kunne de bli brukt til å bre over seg når en var ute og kjørte med hest og slede vinterstid. Under siste verdenskrig ble kjoler sprettet opp, og tøyet i dem ble brukt til å sy nye plagg av. Med opptil flere meter tøy i stakken – Målfrid Grimstvedt skriver om mellom tre og fem og en halvmeter – og en generell mangel på stoff, er det kanskje ikke å undres over.

Skjælingen:

- finnes i et «belte» som går fra Flå, der ordet «sjart» brukes lokalt, via Krødsherad og videre til Sigdal/Eggedal, Numedal - og Tinn. En skjæl(ing) kan enklest defineres som en avstivet kant (i denne sammenhengen på et plagg); jfr Ivar Aasen i Norsk Ordbok (4.utgave fra 1918) om ordet skjæl : en utvidet eller udadbøiet Kant f.ex paa en Klokke. Telemark.

Gammelt skjælingsliv fra Sigdal/Eggedal/Krødsherad øverst og nysydd skjælingsliv fra Øvre Numedal nederst. Foto: Ellen Rundereim.

Bruken av skjælingsdrakt i Tinn strakte seg fra ca. 1800 og fram til 1850-60-årene. På Flå og i Krødsherad og videre til Sigdal/Eggedal og i øvre Numedal var skjælingen i bruk på liv og trøyer i flere tiår etter dette. I Tinn ble skjæling brukt på stakk og trøye (skjælestakk/skjæletrøye), mens den i området forøvrig ble brukt på draktlivet og ytterplagget trøye.

 I tillegg til at det var flere meter tøy i Tinn-stakkene, ble de stivet av nede med flere lag tykt materiale, som raggeband vevd av ullgarn og dyrehår, og dessuten vadmel og oppklipte gamle filthatter. Å ha hestetagl i skjælingen betydde lykke. Også de to – tre understakkene hadde skjæl. Ikke overraskende ble det sagt at «stakkane var grusomt tunge».

 Mens det er en utsvingt rygg- og sidesøm som gjør at skjælingen svinger ut på trøyer og liv utenfor Tinn, er Tinn-trøyene ikke spesielt utsvingt i ryggsømmen, og det er vel snarere de innsatte sidekilene og avstivingen med tykt materiale, kledd eller skodd med ulltøy, som er med på å gi dem «spoilerform».

Sosialt samrøre:

Skreppehandlere fôr mellom dalførene, og var sosiale – i likhet med Gisle på Kveta.

Ved folketellingen i 1801 var det 3 «omløbende kræmmere» i Nore og 8 i Uvdal. Disse drev med skreppehandel. I 1800-tallets skrepper fantes det gjerne skaut, tørklær, tøy, knapper, nåler og tråd - og band til å kante trøyer, liv og luer med. Det ble dessuten drevet fehandel i forbindelse med Hardangervidda, der slepene var forbindelsen mellom Østlandet og Vestlandet.

I tillegg kom fjelldansene der folk fra ulike bygder møttes; genblandingsmulighetene var nok noe positivt å ta med seg i så måte?

På Tinn-sida var det samrøre både med Uvdal lengst oppe i dalen og «sui» over fjellet til Veggli, der Ragnhildstaul stevnet (på Tinn-sida) ble holdt tidlig på sommeren, rett etter at snøen hadde gått. Det ble holdt fram til etter krigen (1945) og ble gjenstand for en «revival» på 1980-tallet, i regi av Varden-journalisten Halvor Bøhlen. Da var stevnet ikke så mye mer enn ei unnskyldning for ei skikkelig «rotbløyte».  Om Ragnhildstaul stevnet ble det sagt at blåveisen kom tidlig deromkring; det refererte til at det var mye slåssing med utdeling av knyttneveslag på stevnene.

Vasetdansen på Golsfjellet og Lykkjadansen i Hemsedal fant gjerne sted fjerde søndagen etter jonsok, i grensetraktene mellom Hallingdal og Valdres. Flere nesninger valgte å delta på Raudalsdansen på Heradåsen i Gol, men egentlig var Reinsjødansen og særlig Raudmyrdansen årets store begivenheter for dem.

For å ta Reinsjødansen først:

Den som går turistforeningens løype fra Flatvollen i Flå med kurs for Langedrag, passerer sandbakker og fine grassletter i sørenden av den 3,5 kilometer lange Reinsjøen. Innsjøen grenser til Nore og Uvdal, og til hallingdalskommunene Flå og Nes. Ved Reinsjøen traff folk fra de ulike bygdelagene hverandre til handel, dans, drikk og spel før i verden. Reinsjødansen foregikk sommerstid og kunne vare et par dager, og til å begynne med holdt hvert bygdelag seg for seg selv. Men når de fikk drukket seg til mot litt utpå kvelden, egget de hverandre opp på danservollen, og så gikk de på hverandre, for nå skulle det avgjøres hvilken bygd som hadde den største slåsskjempen. De fikk hjelp av sambygdingene sine, og kvinnfolkene hadde ofte vært forutseende nok til å ta med seg datidens førstehjelpsutstyr, for – som Tov Flatin skriver i Gamalt frå Numedal -«etter slike slag var det mange, som trong ei reiving». En gang, fortelles det hos Flatin, hadde det vært en fryktelig slåsskamp på Reinsjødansen, og en mann lå død igjen på stedet. Morgenen etter ble det sagt at Fanden sjøl danset og gjorde hallingkast høyt mot himmelen av glede.

Den mest tragiske hendelsen på noen fjelldans fant sted på Norefjell: Fram til 1858 møttes sigdøler, eggedøler, hallinger og folk fra Numedal og Krødsherad ved Raudmyrane (1220 m.o.h.), mellom Krødsherad og Eggedal, til mye av det samme som brukte å foregå på Reinsjødansen.

  «(...) brændevinshøkere med sine dunker stod like ind til pladsen, saa man paa stedet kunde kjøpe brændevin i smaat. Moroen endte gjerne med regulært slagsmaal; sigdøler og eggedøler stod da almindelig sammen mot kryllinger (dvs.: de som kom fra Krødsherad) og flaaværinger», skriver Thormod Skatvedt om Raudmyrdansen. i boka Sigdal og Eggedal Historisk beretning, fra 1914.

Under dansen 25.juli 1858 trakk det opp til et forferdelig uvær, med haglbyger og etterhvert full snøstorm. Festfolket søkte ly i stølsbuer i nærheten, mens andre tok på hjemvei. Kryllingene hadde fire timer å gå, og mye av veien gikk i høyfjell. Tre menn omkom denne natta. To av dem ble funnet kort tid etter, men spillemannen, Kittil Haraldsson Langebakke fra Krødsherad (f. 1825), som hadde søkt ly i fjellet vest for Raudmyrane, ble ikke funnet før seks uker seinere /i september samme året.

Hendelsen har vært dramatisert (av Eldgrim Springgard på Ål) og ble første gang framført undertittelen Dødsdansen på Norefjell av lokale krefter (Leveld Teaterlag++) under Den norske folkemusikkveka på Ål i 2005. Interessen for stykket var stor, og forestillingen ble seinere spilt i Drammens Teater og i Modum Kulturhus, slik at flere kunne få se den. Musikkansvarlig den gangen var Jo Asgeir Lie, og Kittil ble spilt av Per Anders Buen Garnaas. Forestillingen ble filmet og er tilgjengelig på Youtube.

Fela

Kittil mistet livet, men ei av felene hans finnes fortsatt: Museet på Nesbyen har både den og felekassa som Kittil oppbevarte den i (se bildene av fela her). Han var åttebarnsfar, og bare én av mange husmenn som livnærte seg som skomaker i tillegg til å være musiker. Han gikk gardimellom og lappet sko - og han spilte fele. Kittil var hyret inn for å spille på fjelldansen på Raudmyrane.

Mellom himmelog helvete:

Å assosiere til Fanden og helvete var noe av det som på sikt tok knekken på fjelldansene: Flåværingen Kari Heie (1825-1913), også kalt Vis-Kari, var lekpredikant og synsk. Hun hadde i flere syner – i beste Draumkvedet-stil, eller var det epilepsianfall? - sett hvordan de som danset og spilte på Raudmyrdansen, ble pint i Helvete. Hun fortalte blant annet at ilden sprutet mens de danset og at det gnistret under føttene for hvert steg de tok.

Spillemannen spilte så blodet silte nedover kroppen hans. Så ble håret revet av folk og neglene skåret av dem.

Ved flere anledninger fortalte Kari at spillemannsjela var svart, og at felemusikk førte med seg Guds straffedom. En engel hadde fortalt henne at en stor ulykke ville ramme dem som kastet bort sin tid på jorden med spill, dans og drikk. Mange tok det plutselige uværet denne sommernatta som et tydelig tegn på en Herrens straffedom, og ble omvendt. Kari blir sagt å ha hatt ordet i sin makt, og hun fikk til å begynne med de lokale prestene over på sin side. Hun ble skal ha vært den aller første kvinnen til å tale fra en norsk prekestol (visstnok i Flåkirke, årstall ukjent). Et av Karis oldebarn (Aud M Eidal Berg på Flå) har også hørt dette, uten å kunne verifisere noe av det.

Dikterpresten Jørgen Moe virket i Krødsherad fra 1853 til 1863. Søndagen etter ulykkeshelga i 1858 holdt han en flammende tale fra prekestolen i Olberg kirke på Noresund: Det sies at han sto lenge på prekestolen og så utover kirkelyden før han åpnet prekenen med ordene «Fjellet taler til oss idag», og talte selv videre omflatfyll og slåsskamp – og om Gud. Han fordømte fjelldansen og alt det den sto for, samtidig som han oppfordret de eldre i forsamlingen til å lære ungdommen å omgås med hverandre i: «vennlighet og fordragelighet hvor de ferdes, ja også om de samles på fjellets vidder, ti Guds øye ser dem også der.» Avslutningsvis sa han at alle: «måtte motarbeide gjentagelse av disse sammenkomster ti Herren vår Gud har nu talt så til oss alle herom at ingen kan misforstå ham. La dette bli den siste St.-Hansfest (sic!) på Norefjell, og husk denne sørgelige begivenhet alle sammen.(...) Herrens dag kom, som også blev en dommens dag over den syndige trafikk som i lang tid har vært drevet på Norefjell.» Moe gjentok ved seinere anledninger sine formaninger både i Sigdal og i Krødsherad, men Raudmyrdansen var uansett gått over i historien etter dette.

Kirkens menn – som Jørgen Moe – var moderate i synet på tradisjonsmusikken, og anså ikke at fela og felespill i seg selv var roten til elendigheten knyttet til fjelldansene. En lokal spillemann, som led kvaler på grunn av Heies profetier, henvendte seg til presten Steen Eilert Berner på Nesbyen midt på 1800-tallet med spørsmål om hvor galt det kunne være med dans og spill. Presten refererte da til Bibelens beretning om Bryllupet i Kanaan der det både ble spilt og danset, og mente at galt kunne det vel ikke være, det spillemannen bedrev.

Som en direkte følge av Kari Heies verbale angrep på tradisjonen med fjelldansene ble også Sølvtjennmodansen ikke langt fra Vatnås – på heia mellom Rollag og Sigdal -avviklet. Her hadde sigdøler og numedøler møttes til slagsmål, drikking og dans på sommeren i uminnelige tider.

Av dissesammenkomstene later det til at det bare var Vasetdansen og Ragnhildstaulstevnet som overlevde århundreskiftet 1800-1900, og det blir sagt at ulykken på Norefjell julinatta i 1858, i overført betydning, «tok livet av» en hel generasjon lokale spillemenn, slik at tradisjonsmusikken og -dansen ble borte. Heierørsla med sin strenge og følelsesladde lekmannskristendom, blir hevdet å ha tatt en form for kvelertak på folkekulturen lokalt.

Med og uten stas:

Dette passer godt med Hulda Garborgs påstand i boka Norsk Klædebunad fra 1917, når hun skriver om denne tiden at : Den humørlause Graatidi er komi yvi Landet; og hun fortsetter: Klædi vart myrkare og meir puritanske. Mindre modige og fargeglade. Et utsagn helt i tråd med en utvikling der eldre liv i fargerik ull og silke mange steder ble avløst av liv i mørk ull utover på 1800-tallet.Et eksempel på dette finnes i øvre Numedal, der mange i første omgang sydde inn svarte omslag framme på fargeglade gamle liv. Seinere ble hele livet framkneppet og sydd i mørkt tøy.

Nysydd skjælingsliv fra Øvre Numedal med snitt fra siste halvdel av 1800-tallet. Foto: Ellen Rundereim

Kari Heies tilhengere avstod fra all overflødig pynt, og omtalte pyntetrang som«pannelinsjuka». Med dette mente de hangen til å bruke et stykke tøy prydet med blondekant – kalt pannelin - som en del av hodeplagget i Sigdal, Eggedal og Krødsherad. «Pannelinsjuke» var også noe som grep om seg i forbindelse med vekkelsesmøter i Ål i øvre Hallingdal. Kari Heie besøkte Ål våren 1852, og til å begynne med var de lokale prestene positive til det hun og tilhengerne hennes sto for, siden det førte til mindre sosial elendighet, i form av hjemmebrenning, fyll og slagsmål.

Fargerik skuve og jukseflette til hodeplagg fra øvre Hallingdal.

 Etter Vis-Karis besøk på Ål fikk rørsla flere lokale talsmenn, men den virkelige lederen - i første omgang – synes å ha vært en eldre lekpredikant fra Valdres, Helge Eriksen Hagen. Stadig flere ble «grepne» i hans tid, de falt om, lå og sparket i kramper og fikk syner. Ifølge bygdebøkene for Hol og Ål, skar de «grepne»sølvknappene av klærne og kastet trøyestas, søljer og ringer. De kastet«fargaband», pannelin og skuve også, og enkelte klippet av seg håret (i nakken; jenter i Leveld/Nordbygdan i Ål), eller i det minste sluttet de å flette det, for slikt var synd. Det gjaldt å legge av alt det som hørte denneverden til, mens det ennå var tid - for endetiden var nær, og: «Da blev det saa adskilige hoveddragter, at det ikke kan optenkes», mente en åling (E.S.Uppheim) om alt det som hendte. Karene erstattet sølvknappene i trøyene og vestene sine med kjøpte, svarte knapper.

 I bygdeboka for Å l fortelles det om en kar de kalte for «Fisen», som drev med litt av hvert når det gjaldt å smi sølv. Han nyttet vekkelsesmøtene til å skaffe seg billig sølv: «På møta sat han ved peisen. Så passa han på når dei tok til å rive sylvknappane og an` stas av seg. Han samla det opp og tok det med seg. «Eg fekk so mykje sylv att!»», sa han om dette.

 

Et maleri av Kari fra 1909, malt i Sigdal av Robert Wik (1880-1958), viser en mørkkledd kvinne i skjælingsklær (flåværingsdrakt), med ei mørk lue, og et knyttet tørkleom lua, mye likt slik det ble brukt i nedre Hallingdal, Krødsherad og Eggedal. Se maleriet her.

 

Deler av Kari Heies garderobe finnes på Hallingdal museum på Nesbyen, og viser langt på vei det samme som maleriet: Sjekk her på Digitalt museum

De bevarte plaggene er ei svart småblomstret silkelue med grønne band, et rødlilla skygangstørkle, et svart skygangstørkle, ei svart skjælingstrøye, et forkle i ullmusselin, en storblomstret glanset ulldamaskstakk med overliv i ull, kantet med bomullsband, en bringeduk; et skjælingsliv i gul silke, ei svart storblomstret silkelue, et skjælingsliv i grønn tapizado.

Trøya med band og stakken uten dekor er begge svarte, silkeluene, bringeduken og forkleet er imørke farger, mens de to skjælingslivene etter henne, i henholdsvis gul silke og grønn kalemank/tapizado, er fargeglade nok...så ble de da også skjult av trøye og bringeduk...  Alt snakket om pyntetrang hindret ikke Kari i å omfavne skikken med pulluer i silke, utstyrt med tørkle og grønne knyteband i silke, slik det framgår av både maleriet og de bevarte plaggene.

Barneluer og kråka i tina fra Kveta. Fra venstre: barnelue med kors, dåpslue med tyllbroderi, barnelue med pomponger og den vokne lua, kråka. Foto: Ellen Rundereim.

Skreppehandelen og fjellsammenkomstene satte sitt preg på livet på tvers av dalførene / dem imellom, men viser også påvirkning fra «den store verden» utenfor, jfr plaggene i tina etter Sigrid Gislesen Kveta fra 1895. I tina finnes det- i tillegg til et svart silkesjal og to skjerf i kunststoff, -  noe nasjonalt inspirert dåpstøy. Det består av ei delvis maskinsydd lue i kjøpetekstil og ei lita dåpstrøye,med knyteband i rødt, hvitt og blått. Kanskje ikke så overraskende: i årene mellom 1899 og 1905 fikk Sigrid og mannen Paul Torstensen ialt fem barn, og den eneste datteren, Tora, ble født i mars i selveste unionsoppløsningsåret 1905.Lue og trøye er i samme stoff, og lua har «jentefarger», så kanhende har vi her å gjøre med deler av Toras dåpsantrekk fra 1905.

Det er mer barnetøy i tina, blant annet ei barnelue med kors som vernemerke. Denne lua er ikke maskinsydd og kan, med et typisk tradisjonelt lokalt fargevalg i lilla, grønt og rosa, godt være eldre enn dåpslua.

Kanskje har vi med et ønske om kniplinger å gjøre i ei tredje barnelue, som muligens er en form for brodert dåpslue. Andre steder har tyllbroderier fungert som en erstatning for kjøpte blonder og kniplinger. Skjønt denne lua er i det minste delvis utstyrt med kjøpeblonder.

Ei siste barnelue med pomponger har intet preg av folkelig draktskikk og hjemmeproduksjon,den er vel snarere et hodeplagg med motepreg, på samme måte som kråka var detfor voksne kvinner.

Kråka fra Kveta er i silke, vattert og kantet med kaninskinn. Den er et typisk vinterhodeplagg, tilsynelatende rommelig og sannsynligvis med plass til ei lue under. Denne typen plagg var dyre, forseggjorte plagg og sydd av skreddere. Kråkene var en del av en motepreget draktskikk gjennom hele 1800-tallet, og var i bruk til et stykke utpå 1900-tallet.

I tillegg finnes det ei rynkelue i tina, og kanskje bar Sigrid den under kråka.

Avrunding

De plaggene jeg har fortalt om ble innhentet av tida, med nye samfunnsformer og -normer – og verdensbegivenheter: Under andre verdenskrig ble, som nevnt, eldre kjolersprettet opp i mangel på stoff å sy nye plagg av: Kjolen fikk på denne måten et nytt liv. Det gamle plagget gikk derimot tapt i et samfunn der folkedrakta/en folkelig draktpraksis var på vikende front. I løpet av de nærmeste tiårene etter 1945 forsvant de siste bærerne av en tradisjonell draktskikk her tillands, en hel del av dem hørte hjemme nettopp i områdene/dalførene jeg har omtalt i dette foredraget..

Følg  Norsk folkedraktforum på Facebook
Design og oppsett av increo.no