I utgangspunktet er lindormen et fabeldyr, og «Lindormknot» beskrives av Ivar Aasen som «udskaarne Slangefigurer i Træ». Lindormen er gjerne fremstilt som en liten drage med ørnebein, flaggermusvinger og med en hale som ender i en pilformet spiss. I eventyrene har den ofte lugg og man som en hest.
Både Skiptvedts og Stjørdals kommunevåpen viser en lindormmed noen av disse trekkene. Benevnelser knyttet til denne lille dragen har forlengst funnet veien inn i både folkelig draktskikk og rosemaling.
I Nærbilete av ein draktskikk Frå dåsaklede til bunad (1992) skriver Aagot Noss om forkleband i øvreHallingdal at:
Det eldste bevarte fyriklebandet med saum eg kjenner til, er eit band med såkalla «lindormsaum» som Anne Levorsdotter Dengerud f. Hoff(1828-1898) har bruka. Det er saum i kameltråd på svart ullty. (s.190) Det er bilder av bandet på s. 189 i boka.
I boka Kvinneklede i Sogn Døme på einvestnorsk tradisjonell draktskikk (2012) skriver AagotNoss i en bildetekst om stakkekanten/kvardingen på en rutete stakk fra Røysumdatert til tida rundt 1750 (DHS.03310 på digitaltmuseum.no), at:
I Knutsen sitt arbeidsnotat (…) er kvardingen forklåra på dette viset: «(…)denne kvardingi er blå og takka oventil og kasta til stakken med ein kvit tråd i kanten so kvardingen ser mest ut som ei tinderad med snø på tindene. Midtetter kvardingen (stakken rundt) smøyger seg ein smal lindormbord i gult og raudt med stilkesting (..). (s.89)
Anna Knutsen (1885-1965) var født i Luster. Hun var lærer, bunadinteressert, og reiste rundt på muséer og lokalt i Sogn på draktgransking. Hennes arbeid hadde stor innvirkning på hvordan sognebunaden for kvinner kom til å bli seende ut.
I Bjørg Hovlands Folkedrakter og bunader frå Sogn Ei reise i tidog landskap (2014) gjenfinnes den samme stakkenmed lindormbord (foto s.113).
Anna Knutsen er igjen nevnt i forbindelse med lindorm-betegnelsen (jfr. s.114). I tillegg synes det å være en lignende stakk i privat eie i Sogn (foto s. 115).
Stakken i museumseie er kopiert til den rekonstruerte sognebunaden som Bjørg Hovland har stått for, og kvardingssømmen gjenfinnes også på andre stakker og i andre farger til kvinnebunaden i Sogn, slik blant andre Anna Knutsen har vært med på å utforme den. Da kan saumen bare være beskrevet som «brodert stakkebord i gamalrosa, gult og gråblått», som tilfellet er med en stakk datert til 1930 (DHS 30690b på digitaltmuseum.no).
Draktplagga som er nemnt i artikkelen kan finn du i denne mappa på digitaltmuseum.no
I artikkelen Stikkaklede med og utan lindormsaum (i Dølaminne Årbok for Hallingdal, 2014) beskriver Gro Randen lindormsaum slik:
Lindormsaum må soleis vera saum med granne linur, som snor seg rundt i svingar, som ein orm.(s. 98)
Gro Randen refererer til akantusmotivet hos rosemaleren Herbrand Sata i Ål (1753-1830). Dette motivet blir av Nils Ellingsgard beskrevet som «greiner kring ei midtrose og som samanhangande vekselranke» i boka hans om rosemaling i Hallingdal fra 1978. Herbrand Sata kalte selv denne vekselranken for «lindormen».
I Hallingdal knytter omtale av lindormsaum seg til bukser og kvittrøyer/steglatrøyer i mannsdrakta (HB 00598, HB 00591 a-b, HFN99910 på men også til åpentrøye for kvinner, slik fotografier i Randens artikkel viser.
I artikkelen forteller Randen også om skredderen Lars(Kittilson) Feten (1822-1912) i Hol: Det som er særprega med desse kleda Lars Feten laga, er at han var uvanleg flink med lindormsaumen. «Lindormen» snor seg i svært jamne bogar og svingar (s.106).
Hol Bygdemuseum har et antall plagg laget av Lars Feten, se for eksempel på digitaltmuseum.no: HB 03190b (vest), HB 03190 c (bukser), HB 03190 d (steglatrøye) og HB 01907 (kollue).
Museumsregistreringene forteller at Lars Feten var den siste som laget drakter med denne utformingen i Hol. Med årene har snittet i de hvite trøyene til mannsbunaden endret seg, og det er mer lindormsaum på dem nå enn før i tiden, da var det benklærne som hadde mest saum.
.jpg)
I tillegg til dette finnes det et antall broderte votter, på museer og i privateie, med noe som kanskje kan betegnes som lindormsaum. Saumen på votter av denne typen består av kjedesting og attersting. Utseendemessig minner den sterkt om saumen på forklebandet etter Anne Levorsdatter Dengerud. Mange av votteparene er hjemmehørende i øvre Numedal. De er ofte brodert med initialer og årstall, noe som viser at de på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet ble brukt av både menn og kvinner: Et par på Norsk Folkemuseum er fra 1787 (NF. 1903-0350AB på digitaltmuseum.no), et annet fra 1795 (NF.04959-180 på digitaltmuseum.no). Votter av denne typen er beskrevet både hos Ingebjørg Gravjord i bøkene Votten i norsk tradisjon fra 2006 (s. 51,57,60) og «desal: folches gangklæder» Klestradisjonar i Øvre Numedal fra 1993 (s. 31) og hos Heidi Fossnes, i boka Håndplagg til bunaderog folkedrakter fra 2003 (s.94-97).
Hva som til syvende sist gjør en saum til lindormsaum kan synes være et definisjonsspørsmål. Siste ord om saken er kanskje ikke sagt i så måte, særlig fordi forklesaumen fra Ål er kortkursemne på årets høstseminar i Norsk folkedraktforum.
.svg)